Skrevet: 23.10.2012
Klokken: 18:59
Jeg sitter her uten sminke
Jeg har grøt i høret
Flekker på klærne
Jeg har en nydelig liten prinsesse som sover med et smil om munnen
Livet er helt alright
Skrevet: 28.09.2012
Klokken: 08:13
Endelig vant jeg. For 1,5 år siden tok jeg valget å gjøre det slutt. Etter et så langt forhold var det virkelig skummelt å stå på egne ben igjen. Jeg har alltid vært opptatt av å være en selvstendig person men av en eller annen merkelig grunn var jeg avhengig av deg. For første gang etter at vi gjorde det slutt føler jeg endelig at jeg har seiret over følelsen av å trenge din hjelp. Jeg oppdrar den vakreste jenta i hele verden helt alene, uten din hjelp. Jeg kjøpte meg leilighet og pusset den opp uten din hjelp. Jeg klarer meg helt fint uten din hjelp. Det føles så utrolig bra å være selvstendig igjen
Skrevet: 27.09.2012
Klokken: 21:19
Tenk på alle alle gangene du sa du skulle stille opp men ikke gjorde det.
Tenk på alle gangene du skulle være tilgjengelig men var det ikke
Tenk på alt du sa men ikke gjorde
Tenk på alle ganene du lot være å svare meg når vi liksom skulle være venner.
Tenk på alt du går glipp av bare fordi du er blind
Skrevet: 26.09.2012
Klokken: 20:16
Verdens fineste jente har blitt født og du går glipp av alt. Jeg skjønner ikke hvordan du klarer det.
Det første døgnet lå jeg og så på den fineste jenta i hele verden. Jeg nektet å sove fordi jeg måtte bare se på henne. Du kom og var der en halvtime etter at hun ble født. Du sa ingenting og så nesten ikke på henne. Etter en halvtime måtte du dra fordi du skulle hjem til kjæresten din. Ditt tap tenkte jeg.
Første smilet - du så det ikke
Første latteren - du hørte den ikke
Første gang hun rullet - du fikk ikke oppleve det
Hver dag gjør hun noe som får mammahjertet til å smelte. Hver dag gjør hun noe så mamma blir stolt. Og dette er bare starten. Tenk på alle minnene og alle opplevelsene. Du går glipp av alt og jeg tror ikke du skjønner det. Det er virkelig ditt tap.
Skrevet: 26.09.2012
Klokken: 19:44
Noen ganger tror jeg vi forelesket oss i en fantasi. Kanskje vi aldri var forelsket i hverandre, men det vi trodde vi skulle bli. Jeg ble kjent med deg sommeren da jeg var 17. Jeg kan med hånden på hjertet si at det var den beste sommeren i mitt liv (...hittil). Etter en tøff periode i livet mitt med sykdom i familien var over følte jeg at jeg endelig kunne leve. Endelig kunne jeg gjøre hva jeg ville uten snev av dårlig samvittighet. Dette var året jeg skulle oppleve ting, leve og tenke på meg selv. På våren hadde jeg vært i Marokko, og jeg startet sommeren med en tur til Tunisia. På slutten av sommeren dro jeg til USA, og til høsten skulle jeg flytte... Jeg skulle flytte til et annet land. Denne sommeren møtte jeg også deg. Vi rakk å skape mange minner på kort tid. Jeg ble fort glad i deg, men jeg var alltid tydlig på at jeg ikke kunne bli sammen med deg. Jeg ville ikke bli sammen med deg fordi jeg skulle flytte. Egentlig var du bare en flørt for meg.
Jeg hadde glemt alle de gode minnene vi to hadde fra den sommeren helt til jeg fant et brev du skrev til meg høsten jeg flytta.
- Den første kvelden jeg møtte deg. Vi var på en fest. Jeg sammen med noen venniner og du med noen kompiser. Vi skulle alle til byen, men av en eller annen grunn forsvant dine venner og mine venner. Så der stod vi, du og jeg. Vi bestemte oss for at kvelden var ikke over så vi dro på et utested. Du kysset meg, og jeg kysset deg tilbake. I bakgrunnen ble "rock dj" spilt. Ikke den mest romantiske sangen, men det har blitt vår sang i ettertid. Den kvelden fulgte du meg hele veien hjem. Vi gikk i over en time. I ettertid har du sagt at det var en laaaang gåtur, men at det var verdt alle skrittene selvom du bare fikk et kyss som takk for følget.
- De gangene vi satt i slottsparken på en benk. Vi kunne snakke i timesvis om alt og ingenting. Eller bare sitte der helt stille. Vi dro flere ganger til denne benken den sommeren. Det var vår benk.
- Den gangen det pøse regnet og vi løp under "tunnel/oppgang". Vi stod der klissvåte og lo. Jeg var kald og du ga meg genseren din. Du kysset meg. Den dagen var en av mine siste i Norge. Vi hadde avtalt at vi skulle møtes dagen etter, og det kom til å bli den siste gangen før jeg flyttet. Jeg hadde bestemt meg for å ikke møte deg fordi jeg orket ikke tanken på å si hadet til deg, men jeg fortalte deg det ikke. Så der og da trodde jeg det kom til å bli det siste kysset, og også slutten på deg og meg. Jeg måtte dra fordi jeg skulle møte noen venniner. På natta fant jeg ut at du hadde nøklene mine så planen min gikk i vasken... jeg måtte møte deg dagen etter allikevel.
- Jeg møtte deg en siste gang før jeg flyttet fordi jeg måtte hente nøklene mine. Den kvelden sa du at du elsket meg. Jeg begynte å gråte, og sa jeg måtte gå. Det var først da jeg skjønte at jeg hadde forelsket meg i deg, og det var kvelden før jeg skulle flytte.
Forholdet vårt har lenge vært et avstands forhold. Jeg har bodd i utlandet, vært et år på folkehøyskole og flyttet til en annen by for å studere. Vi var veldig gode på avstandsforhold delen, men da vi flyttet sammen ble det annerledes. Noen ganger tror jeg bare vi var forelsket i ideen og tankene på hvordan ting skulle bli men ingen av oss ville innrømme det. Noen ganger lurer jeg på om vi bare var forelsket i en fantasi.
Skrevet: 25.09.2012
Klokken: 17:38
Hvordan mitt syn på ekser var?
Vi skulle være venner... Bestevenner. Vi skulle ringe til hverandre hver dag og fortelle hverandre om alle de spennende evt. kjedelige tingene som vi hadde opplevd den dagen. Vi skulle finne på ting sammen. Dra på byen, dra på kino, grille i parken. Vi skulle snakke om alt og alle. Ting skulle være som de alltid hadde vært bortsett fra selve kjæreste delen.
Mange vil vel si at mitt syn var urealistisk og drømmende.
Da vi gikk fra hverandre var vi ganske enige om at venner kom vi til å være. Og fikk en av oss ny kjæreste så skulle vi klare å være venner da og. Vi gjorde det ikke slutt fordi vi hatet hverandre, men fordi vi hadde vokst fra hverandre. Vi hadde ikke de samme interessene lenger og vi hadde ikke de samme målene i livet. Jeg ville oppleve verden, møte nye mennesker og leve. Han var fornøyd med hvordan ting alltid hadde vært og ville ikke oppleve noe nytt. Men vi var glade i hverandre fortsatt. Eller jeg var ihvertfall glad i han.
Hvordan ekser er i virkeligheten?
En "venn" som er så langt fra en venn man kan komme. En som bortforklarer og unnskylder seg fordi de tror det vil såre mindre enn å fortelle sannheten. En som ikke tar telefonen når du ringer og svarer ikke på sms. En som sier at de vil møte deg og finne på noe med deg, men gjør det aldri. En som drar deg ned hver gang du tror du har greid å reise deg opp igjen. En som er skapt for å såre deg.
Synet mitt var urealistisk og drømmende
Skrevet: 25.09.2012
Klokken: 09:08
Fortiden blogger jeg litt tilbake i tid for å ramse opp det siste året. For 1,5 år siden gjorde jeg det slutt med kjæresten etter 7,5 år. Etter at vi gjorde det slutt fant jeg ut at jeg var gravid. Perioden fra jeg fant ut at jeg var gravid til nå har det vært mye glede og mye tårer. Med hensyn til barnefaren og min datter velger jeg å være anonym. Bloggen kommer til å handle om livet som alenemamma. Om gledene og utfordringene man møter i hverdagen.
Skrevet: 25.09.2012
Klokken: 08:48
Jeg kom fram til at jeg ville beholde. Jeg var egentlig aldri i tvil. Grunnen til at jeg valgte å vurdere om jeg skulle beholde barnet eller ikke var mest for eksen min sin skyld. Ved å beholde et barn han ikke har lyst på vil påvirke hans hverdag. Jeg har fått høre mye at det valget jeg tok var egoistisk av meg. For det første mente folk at det var egoistisk fordi jeg ødelegger livet til eksen. For det andre var det egoistisk fordi barnet kom mest sannsynlig til å bli født med foreldre som ikke var sammen lenger. Med andre ord skulle jeg ikke tenke på meg selv. Og jeg skulle ikke tenke på at det barnet kunne få et fantastisk liv selvom vi som foreldre ikke var sammen. Kanskje det er litt egoisitsk, men på en annen side så vet jeg godt at barn som vokser opp med skilte foreldre klarer seg like bra som andre barn. Jeg er selv et bevis på det (litt skryt er viktig!!).
Det var først når jeg tok dette valget at jeg skjønte hvem som støttet meg på godt og vondt. Plutselig var vennene mine delt i to. De som mente jeg var egoistisk og de som støttet meg. Da blei jeg ihvertfall kvitt de vennene som ikke er verdige venner.
Jeg fortalte eksen min at jeg hadde bestemt meg. Jeg sier jeg fordi han ikke ville diskutere alternativene med meg. Jeg fortalte han at jeg skulle beholde barnet. Jeg ga han mulighet til å diskutere valget mitt. Jeg spurte om hva han følte. Jeg sa til og med at hvis han ikke ville ha noe med meg eller barnet å gjøre så var det greit. Jeg hadde ikke tenkt til å kreve noe av han. Valget mitt var basert på at jeg skulle gjøre alt selv. Om han sa no? Nope. Men det kom vel ikke som noen overraskelse akkurat.
Skrevet: 24.09.2012
Klokken: 15:41
Plutselig gikk det opp for meg. Kanskje graviditeten var det som skulle til for at forholdet vårt skulle fungere. Kanskje det var det som skulle til for at han igjen skulle kunne bli mannen i mitt liv. Vi burde gjort det slutt for lenge siden, men av en eller annen merkelig grunn holdt jeg ut mye lenger enn det jeg burde. Jeg var nemlig helt sikker på at en dag ville han bli den gutten som jeg forelska meg i igjen. Om jeg er godtroende? JAH!
Men jeg var overbevist, ting skulle bli bra igjen! Så jeg tok en ny samtale med eksen
Jeg: Du?
Eksen: Ja?
Jeg: Vi burde ikke prøve å få forholdet til å fungere nå som jeg er gravid? Kanskje vi bare trengte litt forandringer for at ting skulle bli bedre mellom oss?
Eksen: *stille*
Jeg: Ikke det nei
Eksen: Vi kan ikke bli sammen igjen bare pga. et barn. Det vil ikke løse alle problemene.
Jeg: Det sier du nå, men kan du ikke bare tenke litt på det? Alt kommer til å ordne seg
Eksen: *Stille*
Problemene tenkte jeg. Alle problemer kan løses bare man snakker sammen. Eller mange problemer kan løses. Og vi hadde da ikke så store problemer. Hadde vi begge gjort en innsats så ville vi funnet en løsning på det. Garantert.
Godtroende som alltid var jeg sikker på at det bare skulle ta litt tid så ville han bli drømmemannen. Andre ville sagt at jeg bare lurte meg selv.
Skrevet: 24.09.2012
Klokken: 11:28
Så der satt jeg da. Singel for første gang på 7,5 år, og gravid... typisk min flaks. Jeg sperret meg inne med tankene mine. Hva skulle jeg gjøre? Beholde eller ikke? Innerst inne visste jeg hva jeg ville, men allikevel måtte jeg tenke.
Jeg hadde hørt folk si at det var mye jobb med et barn, og at det var mer jobb en man trodde. Dette hadde jeg hørt fra folk som var i et forhold. Så hvis det var mye jobb for to stykker, hvor mye jobb kom det da til å være når jeg var alene om det? Jeg snakket litt med familie og venner. Det virket som alle hadde synspunkter, men ingen kunne fortelle meg hva jeg skulle gjøre. Ingen hadde lyst til å påvirke min avgjørelse. Great.
Jeg hadde en samtale med eksen. Eller jeg prøvde å ha en samtale med eksen.
Jeg: Hva tenker du om graviditeten?
Eksen: *stille*
Jeg: Emmm... Hallo? HVA TENKER DU OM GRAVIDITETEN?
Eksen: *stille*
Jeg: Du kan si no da
Eksen: Hva skal jeg si da?
Jeg: Du skal si hva du tenker om graviditeten?
Eksen: Jeg vil ikke ha barn
Jeg: Men sånn er det vel med de fleste gutter. Det tar bare litt tid. Tror du ikke du får lyst på barn når det går litt opp for deg?
Eksen: *stille*
Jeg: Hæ?
Eksen: Nei
Jeg hadde allerede skjønt det, men jeg tok den samtalen bare for å få det bekreftet. Jeg var alene om det. Men han kom til å stille opp, det var jeg sikker på. Han måtte bare bli vant til tanken på at han skulle bli pappa om 9 mnd. Sånt tar tid... det skjønte til og med jeg (fortsatt)!
Skrevet: 23.09.2012
Klokken: 09:56
Jeg: Emmm jeg har noe å fortelle deg...
Eksen: Ja?
Jeg: *stille i en evighet*
Jeg: Jeg er gravid
Eksen: *stille*
Jeg: Jeg er gravid. Det her er ikke no dårlig spøk... Det er sant.
Eksen: *stille*
Jeg: Hallo? JEG ER GRAVID!?!
Eksen: *stille*
Jeg: Si no da?
Eksen: Hva skal jeg si da?
Jeg: Hmmmm
Den samtalen tok vel kanskje maks 2 min. men det føltes ut som en evighet.
Jeg skjønte det der og da. Jeg var alene om det. Men han kom til å stille opp, det var jeg sikker på. Han måtte bare bli vant til tanken på at han skulle bli pappa om 9 mnd. Sånt tar tid... det skjønte til og med jeg!
Skrevet: 23.09.2012
Klokken: 09:45
Gutten min og jeg hadde gjort det slutt. Mannen i mitt liv var ikke lenger mannen i mitt liv, men en eks. Jeg hadde sagt opp jobben, var singel (for første gang på 7,5 år!!!) og vi sa opp leiligheten. Jeg hadde hele verden foran meg. Ingen planer og ingen forpliktelser. Følelsen av å kunne gjøre akkurat hva jeg ville var ganske digg, men også ekstremt skremmende. Det var vår og det krydde av mennesker i alle parker. Jeg dro mye ut med venniner og nøyt livet. Sol, øl, venniner og singelliv!! Jeg hadde ikke vært singel siden jeg var 17, så hele singelliv konseptet var nytt for meg. Ganske spennende i grunn. Men det varte ikke lenge kan man si
Det tok ca tre uker fra vi gjorde det slutt til jeg satt der med en positiv graviditetstest i hånden og tenkte... hva nå?


